Alt vil bli bra. Kanskje ikke i dag, men en dag. Snart

18

Hei, n begynner det virkelig bli lenge siden sist. Denne bloggen har vel egentlig vrt snn halvveis i bruk det siste ret kanskje? Og spesielt n de siste mnedene har det knapt skjedd noe her i det hele tatt. Det er i grunn mange grunner til det. Men hovedgrunnen er hvordan jeg har hatt det i det siste. Jeg vet ikke hvor mye folk vet av det, de p skolen har hvert fall ftt det med seg, sikkert mer enn de nsker, men her tror jeg ikke det har kommet s godt fram. Jeg har hatt det ganske kjipt. Ja, for la vr pynte p det s har jeg hatt det helt jvlig. Rett og slett. Det har vrt ting som har skjedd som har vrt dritt nok i seg selv, men som ogs har forandret meg p en mte jeg ikke liker med tanker som drar meg enda lengre ned enn jeg egentlig hadde trengt. Alt har bare ballet p seg ettersom tiden har gtt og blitt verre og verre for min del. Og jeg tror egentlig ikke folk noen gang kommer til skjnne hvordan det egentlig er og har vrt. Du m gjerne fortelle deg selv og alle andre at du gjr det, men ta meg p ordet - det gjr du ikke!

P n mte har jeg bare lyst til pne meg for alt og alle, skrive alt snn som det er, dele mine innerste tanker og f folk til forst hvordan jeg faktisk har hatt det s de slipper g rundt med sprsml, slipper hre p alle ryktene, og ikke trenger prate om det og legge frem alt p en mte som ikke er sann. For jeg vet at det er det folk driver med n og sikkert kommer til fortsette med en stund til. Men jeg er ikke klar for det enda, jeg er redd for at alle vil f tilgang til lese det, hvem som faktisk vil lese det og fordi jeg vet folk vil bruke det mot meg, misforst og vri det om p en mte det ikke er ment som. Det vil alltid vre noen som leter etter en feil og finne ut hvordan de kan klare f det til bli negativt. Og det orker jeg ikke, det klarer jeg rett og slett ikke.
Noe av det som har skjedd med meg er at jeg er redd for prate med folk, redd for fortelle dem ting, srlig om hvordan jeg har det. Jeg turte ikke en gang fortelle det til psykologisk rdgiver p skolen, klarte ikke og turte ikke og sluttet derfor g dit. Da har flere Word dokumenter blitt opprettet p macen hvor jeg har skrevet i det lange og det breie om alt som skjer i hodet mitt. Brukt det som splebtta mi og ftt tmt meg skikkelig. Mye lettere enn fortelle folk det, rett og slett. Jeg har tenkt lenge p legge ut noe av det, for dette har jeg drevet med en stund, men jeg tr ikke. Ikke enda hvert fall.

Okei, poenget var egentlig i forhold til bloggen, at den har blitt helt borte og vrt ute av tankene mine mesteparten av tiden. Jeg har vrt alt for opptatt av komme meg gjennom dagen uten bryte sammen (noe som ofte ikke har gtt helt som jeg nsket) at jeg ikke har tatt meg tiden til skrive ned innlegg om masse overfladisk.
Men jeg har veldig lyst til fortsette meg bloggen, for jeg har fortsatt en liten blogger i meg. Jeg har ikke lyst til sette meg ned og skrive mitt siste innlegg, legge ned denne bloggen for godt og finne p noe annet, ikke enda. Lysten er der, jeg har stadig lyst til legge ut bilder av hva jeg gjr, vise hva jeg har lrt p trening, det jeg har kjpt, fortelle om de sm koselige stundene, hva enn jeg mtte fle for slik som jeg pleide.

Jeg sitter stadig vekk og ser p de gamle innleggene mine fra 2010 og 2011 og tenker p alle de gode minnene jeg hadde, og grter sklart en liten skvett fordi jeg savner vre s glad til enhver tid. Det er s godt vite at alle de minnene aldri vil forsvinne, for alle ligger her. Alle glade stunder er dokumentert med dato, bilder og ord og hvordan jeg flte det der og da. Og det er s fantastisk ha, og jeg er s glad for det. Selv om jeg er flau over halvparten jeg har lagt ut, er det snn jeg var, jeg fr ikke forandret p det og jeg vil alltid kunne mimre og huske det uansett hvor lenge det lir siden ettersom tiden gr. Jeg har veldig lyst til kunne gjre det i fremtiden og, skrive om de koselige kveldene jeg jeg vil f med de gode vennene jeg har, skrive om hva jeg og Sondre gjr, hvordan treningene gr, legge ut videoer jeg kan se p om noen r igjen slik som jeg n gjr med de jeg lagde p tiden min hos Twisters.
Jeg vil virkelig det, jeg mangler bare.. Jeg vet egentlig ikke hva jeg mangler. vre ordentlig glad kanskje. En trist blogg er aldri koselig se p og lese. Jeg prver stadig bestemme meg for at "N, n skal jeg ha det bra. N skal jeg vre glad og vre meg selv. Jeg skal bli som jeg var fr", men jeg klarer det aldri. Jeg har prvd s mange ganger, og failet s mange ganger at jeg fler for gi opp. Men jeg skal ikke gi opp, ikke enda.

Folk forteller stadig om hvordan de har opplevd kjipe ting, og at de alltid kom sterkere ut av det. At de ble sterkere personer, fikk mer tro p seg selv og at det n skal mye mer til for knekke dem. Og det er litt den tanken som gjr at jeg ikke mister helt hpet p at ting kan ordne seg selv for meg. What doesn't kill you makes you stronger, right? Vel, jeg sitter enda og venter. Venter p det at jeg skal sitte igjen som en sterk person, for det skal jeg love dere at jeg ikke er n, ikke enda. Men en dag kanskje. Det virker ikke lengre like umulig som fr. Jeg kjenner at jeg kommer et lite steg videre hver dag. At jeg fr flere og flere av de glade stundene, og at jeg faktisk er glad helt uten grunn en sjelden gang. Jeg har de f gode vennene jeg nsker meg, og ftt igjen noe gammelt. Jeg har alt jeg trenger og alt jeg nsker meg, s jeg mangler vel bare f bort de drlige tankene, depresjonen som stadig er der og rett og slett bare fortsette p det jeg er i ferd med f til. For jeg vil virkelig vre den personen som sitter igjen og sier at det gjorde meg til en sterkere person.

Og sklart vil jeg f tilbake den bra bloggen jeg en gang hadde, av de grunnene jeg har nevnt over. Jeg skal klare det! Kanskje ikke i dag, men en gang. Snart.

M takke p forhnd dersom du er en av de personene som tar deg tid til lese innlegget uten misforst det og sitte igjen med negative tanker om meg, jeg er fullt klar over at det er nok av de. S setter veldig pris p dere som ikke er det♥

,