Alt vil bli bra. Kanskje ikke i dag, men en dag. Snart

18

Hei, nå begynner det virkelig å bli lenge siden sist. Denne bloggen har vel egentlig vært sånn halvveis i bruk det siste året kanskje? Og spesielt nå de siste månedene har det knapt skjedd noe her i det hele tatt. Det er i grunn mange grunner til det. Men hovedgrunnen er hvordan jeg har hatt det i det siste. Jeg vet ikke hvor mye folk vet av det, de på skolen har hvert fall fått det med seg, sikkert mer enn de ønsker, men her tror jeg ikke det har kommet så godt fram. Jeg har hatt det ganske kjipt. Ja, for å la vær å pynte på det så har jeg hatt det helt jævlig. Rett og slett. Det har vært ting som har skjedd som har vært dritt nok i seg selv, men som også har forandret meg på en måte jeg ikke liker med tanker som drar meg enda lengre ned enn jeg egentlig hadde trengt. Alt har bare ballet på seg ettersom tiden har gått og blitt verre og verre for min del. Og jeg tror egentlig ikke folk noen gang kommer til å skjønne hvordan det egentlig er og har vært. Du må gjerne fortelle deg selv og alle andre at du gjør det, men ta meg på ordet - det gjør du ikke!

På èn måte har jeg bare lyst til å åpne meg for alt og alle, skrive alt sånn som det er, dele mine innerste tanker og få folk til å forstå hvordan jeg faktisk har hatt det så de slipper å gå rundt med spørsmål, slipper å høre på alle ryktene, og ikke trenger å prate om det og legge frem alt på en måte som ikke er sann. For jeg vet at det er det folk driver med nå og sikkert kommer til å fortsette med en stund til. Men jeg er ikke klar for det enda, jeg er redd for at alle vil få tilgang til å lese det, hvem som faktisk vil lese det og fordi jeg vet folk vil bruke det mot meg, misforstå og vri det om på en måte det ikke er ment som. Det vil alltid være noen som leter etter en feil og finne ut hvordan de kan klare å få det til å bli negativt. Og det orker jeg ikke, det klarer jeg rett og slett ikke.
   Noe av det som har skjedd med meg er at jeg er redd for å prate med folk, redd for å fortelle dem ting, særlig om hvordan jeg har det. Jeg turte ikke en gang fortelle det til psykologisk rådgiver på skolen, klarte ikke og turte ikke og sluttet derfor å gå dit. Da har flere Word dokumenter blitt opprettet på macen hvor jeg har skrevet i det lange og det breie om alt som skjer i hodet mitt. Brukt det som søplebøtta mi og fått tømt meg skikkelig. Mye lettere enn å fortelle folk det, rett og slett. Jeg har tenkt lenge på å legge ut noe av det, for dette har jeg drevet med en stund, men jeg tør ikke. Ikke enda hvert fall.

Okei, poenget var egentlig i forhold til bloggen, at den har blitt helt borte og vært ute av tankene mine mesteparten av tiden. Jeg har vært alt for opptatt av å komme meg gjennom dagen uten å bryte sammen (noe som ofte ikke har gått helt som jeg ønsket) at jeg ikke har tatt meg tiden til å skrive ned innlegg om masse overfladisk.
   Men jeg har veldig lyst til å fortsette meg bloggen, for jeg har fortsatt en liten blogger i meg. Jeg har ikke lyst til å sette meg ned og skrive mitt siste innlegg, legge ned denne bloggen for godt og finne på noe annet, ikke enda. Lysten er der, jeg har stadig lyst til å legge ut bilder av hva jeg gjør, vise hva jeg har lært på trening, det jeg har kjøpt, fortelle om de små koselige stundene, hva enn jeg måtte føle for slik som jeg pleide.

 Jeg sitter stadig vekk og ser på de gamle innleggene mine fra 2010 og 2011 og tenker på alle de gode minnene jeg hadde, og gråter såklart en liten skvett fordi jeg savner å være så glad til enhver tid. Det er så godt å vite at alle de minnene aldri vil forsvinne, for alle ligger her. Alle glade stunder er dokumentert med dato, bilder og ord og hvordan jeg følte det der og da. Og det er så fantastisk å ha, og jeg er så glad for det. Selv om jeg er flau over halvparten jeg har lagt ut, er det sånn jeg var, jeg får ikke forandret på det og jeg vil alltid kunne mimre og huske det uansett hvor lenge det lir siden ettersom tiden går. Jeg har veldig lyst til å kunne gjøre det i fremtiden og, skrive om de koselige kveldene jeg jeg vil få med de gode vennene jeg har, skrive om hva jeg og Sondre gjør, hvordan treningene går, legge ut videoer jeg kan se på om noen år igjen slik som jeg nå gjør med de jeg lagde på tiden min hos Twisters.
   Jeg vil virkelig det, jeg mangler bare.. Jeg vet egentlig ikke hva jeg mangler. Å være ordentlig glad kanskje. En trist blogg er aldri koselig å se på og lese. Jeg prøver stadig å bestemme meg for at "NÅ, nå skal jeg ha det bra. Nå skal jeg være glad og være meg selv. Jeg skal bli som jeg var før", men jeg klarer det aldri. Jeg har prøvd så mange ganger, og failet så mange ganger at jeg føler for å gi opp. Men jeg skal ikke gi opp, ikke enda.

Folk forteller stadig om hvordan de har opplevd kjipe ting, og at de alltid kom sterkere ut av det. At de ble sterkere personer, fikk mer tro på seg selv og at det nå skal mye mer til for å knekke dem. Og det er litt den tanken som gjør at jeg ikke mister helt håpet på at ting kan ordne seg selv for meg. What doesn't kill you makes you stronger, right? Vel, jeg sitter enda og venter. Venter på det at jeg skal sitte igjen som en sterk person, for det skal jeg love dere at jeg ikke er nå, ikke enda. Men en dag kanskje. Det virker ikke lengre like umulig som før. Jeg kjenner at jeg kommer et lite steg videre hver dag. At jeg får flere og flere av de glade stundene, og at jeg faktisk er glad helt uten grunn en sjelden gang. Jeg har de få gode vennene jeg ønsker meg, og fått igjen noe gammelt. Jeg har alt jeg trenger og alt jeg ønsker meg, så jeg mangler vel bare å få bort de dårlige tankene, depresjonen som stadig er der og rett og slett bare fortsette på det jeg er i ferd med å få til. For jeg vil virkelig være den personen som sitter igjen og sier at det gjorde meg til en sterkere person.

Og såklart vil jeg få tilbake den bra bloggen jeg en gang hadde, av de grunnene jeg har nevnt over. Jeg skal klare det! Kanskje ikke i dag, men en gang. Snart.

Må takke på forhånd dersom du er en av de personene som tar deg tid til å lese innlegget uten å misforstå det og sitte igjen med negative tanker om meg, jeg er fullt klar over at det er nok av de. Så setter veldig pris på dere som ikke er det ♥ 

,